I år 2012 hadde vi 25 års jubileum. Vi er stolt av vår fortid og gleder oss til vår fremtid. Under vil vil fortelle mer om hvordan Rilindja IL oppstod og vår historie.

Fotballklubben så dagens lys på slutten av 80’tallet da en gjeng med albanske gjestearbeidere gjennom flere år hadde samles på Tøyen for å koble av etter lange dager i arbeid. De brukte fotballen til å koble fra arbeid og savn av familien. Fotballen var en del av livet deres. Og alle var velkommen. Akkurat slik som det er den dag idag. Kunne du sparke ball så var du en av gutta. Og jo flere som kom så ble behovene større. I 1987 bestemte de seg. De ønsket å starte et lag. Spille fotballkamper mot andre lag. Med ordentlig dommer. Med skikkelige drakter. Og slik ble det.

Dehar Dehari, av mange betraktet som Rilindjas “far”, samlet de andre gutta på laget som hadde vært med lengst, Xhemadin Neziri, Qani Dehari, Rufki Mamuti, Sinan Idrizi, Abdilhamit Shabani, Fadil Etemi, Haki Etemi, Nafi Mamuti og Astrit Kukleci og de sørget for at klubben skulle registreres. Det tok likevel hele 3 år før Rilindja spilte sin første offisielle kamper i ligasystemet i Norge. Samme år som Vest-Tyskland slo Argentina i VM-finalen i Italia.
Den gang i 9.divisjon. Banen var ikke akkurat laget av kunstgress. Og det var ikke samme baller som Ronaldo bruker å skru i krysset helg etter helg. Men det gjorde ingenting. Gutta hadde endelig fått sitt eget lag. Gleden over å kunne trene sammen og konkurrere var større enn kravene. Klubben hadde stor støtte i det albanske miljøet i Oslo og ble også økonomisk støttet av sine landsmenn som drev næring i Norge.

Fotballferdigheten var upåklagelige. Mange av gutta hadde større ferdigheter enn mange av motstanderne og kunne spilte på et langt høyere nivå.
Stjernene på laget den gang het Haki Etemi og Afrim Maloku. Begge eminente teknikere som man lett kunne se hadde spilt mye løkkefotball. Hvis et av skuddene til Haki traff deg var du sikker på at blåmerket var synlig i et par uker etterpå. Vidar Davidsen og Vålerenga var ute etter å sgnere begge. Alle gutta på laget syntes det var sykt da de takket nei. Men samtidig var det en bekreftelse. Å spille for Rilindja var en ære. Vi var som et landslag. Vi bar en stolthet, akkurat som om vi spilte for landslaget. Vi representerte jo albanere i Norge.
Senere fikk vi også inn en goalgetter av rank. Bujar Alimehaj. Han kunne score 6-7 mål per kamp. Det var bare å sentre til han og så visste du at det ble mål. Med Haki som servitør sentralt på midtbanen ble det også mange mål. Senere spilte Bujar for ulike lag i 2.divisjon.
Av dagens spillerstall, om noen skal nevnes, så bør det være lagets kaptein og nummer ti, Vebi Fejzullai. Han har sin fotballbakgrunn fra Vålerenga-akademiet og spilte som 16-åring i 2.divisjon for VIF.

I nyere tid, det som har virkelig skapt revolusjon, er det faktum at laget har blitt attraktivt for flere og flere av Oslos ungdommer ønsker å spille for Rilindja! Fra et rent albansk lag så har laget i dag blitt til et flerkulturelt som gjennspeiler Oslo bys befolkning, dette har styret i klubben jobbet bevisst for, for å få til. De fire siste årene så har vi hatt som mål i agendaen vår, integrering og videreføring av idrettsverdier til kommende generasjoner av ungdom med innvandrerbakgrunn!

De siste årene har laget hoppet litt mellom 5. og 6.divisjon. Det ønsket vi å gjøre noe med. Vårt mirakel heter David Brocken. Han var profesjonell fotballspiller i Belgia og spilte også noen år i Vålerenga og for det belgiske landslaget. Han kom til oss i 2010, da vi var i 6.divisjon. To år senere har vi rykket opp like mange ganger og vant kretsmesterskapet i 2010. Og i følge ham må vi investere i et nytt trofeskap – David ønsker ikke å stoppe i 4.divisjon.


Ledelsen i klubben er spesielt stolte over at vi i dag, har spillere av albansk opprinnelse, etniske nordmenn, bosniere, tyrkere, marokanere, belgiere, en slovaker, en pakistaner, en vietnameser og dette må vel kalles integrering! Fotball er glede!